TEST DEG SELV side 199

Barn og ungdom under 18 år kan få erstatningsansvar etter § 1-1. Det er ingen formell aldersgrense nedad, men forarbeider og rettspraksis tilsier at barn under skolepliktig alder ikke kan få erstatningsansvar.

Begrepet «forsettlig» beskriver den skyldformen som foreligger når en person påfører personer eller ting, skade eller tap med vilje.

«Uaktsomhet», betyr at skadevolderen kan klandres for ikke å ha utvist den aktsomhet som kan forventes.

Begrepet skyld omfatter både forsett og uaktsomhet.

Hva som kreves for å konstatere skyld hos barn og ungdom under 18 år varierer i stor grad med alder og utvikling. Svaret i et konkret tilfelle finnes ved å anvende andre rettskilder i tillegg til lovteksten, blant annet forarbeider og rettspraksis.

Alder. Barn under skolepliktig alder mangler praktisk talt evne til å få skyld i juridisk forstand. I forarbeidene er det sagt at barn under skolepliktig alder, bare i klart ekstraordinære tilfeller kan få erstatningsansvar. Rettspraksis på dette feltet viser at det skal svært mye til før personer ned i 12- årsalderen og under, kan få erstatningsansvar. Men en 17-åring som forsettlig eller grovt uaktsomt har gjort store skader, må regne med å bli behandlet nærmest som en voksen.

Utvikling har også betydning for skyldspørsmålet. En 12-åring som i virkeligheten står på en 8-årings nivå, skal bedømmes som om han var 8 år.

I den sentrale dommen i RT-2003-433 (Syklistdommen) som er gjengitt i sammendrag på side 195 i læreboka, kom retten til at en 11-åring ikke hadde handlet uaktsomt. Ulykken var et tilfeldig utslag av barns naturlige lek på sykkel.

Uttrykket «utvist atferd» betyr at det skal legges vekt på hvor grov handlingen var. Det er forskjell på å ødelegge noen blomster, og det å sparke ut tenner. Jo grovere handlingen er, desto lenger ned i alder vil retten gå når den konstaterer skyld. Skøytebanedommen i RG-1975-186 som er gjengitt på side 194 i læreboka, er et eksempel på dette. Ved hærverk, ildspåsettelse og andre forsettlige handlinger kan resultatet bli grov uaktsomhet, slik som i RT-2004-1942 (Kinaputtdommen) der to gutter i 15-årsalderen etter Høyesteretts mening hadde handlet grovt uaktsomt.

Med økonomisk evne siktes det til barnets personlige formue og inntekt. Noen barn kan ha betydelig formue, selv om den ikke kan disponeres fritt, jf. reglene i vergemålsloven. Noen ungdommer kan også ha inntekter, av og til store inntekter.

Barn og ungdoms personlige økonomi har ingen betydning for skyldspørsmålet. Den som gjør skade forsettlig eller uaktsomt, skal bedømmes uavhengig av skadevolderens økonomiske evne. Derimot kan ungdommens økonomiske evne få betydning for erstatningsutmålingen. Barnets økonomi kan få innflytelse på spørsmålet om det er rimelig å gi erstatningsansvar. Kravet til rimelighet i § 1-1 fungerer som en lempningsregel der flere forhold enn barnets økonomi blir tatt i betraktning. Blant annet vil skyldgraden få betydning for spørsmålet om ansvar er helt eller delvis rimelig. Det er ikke meningen at barn og ungdom skal komme ut av et erstatningsoppgjør med en betydelig gjeldsbyrde.

«Forholdene ellers» er et vilkår som kan fange opp argumenter som ellers ikke går fram av § 1-1. Spørsmålet om skyld og rimelighet, kan for eksempel avhenge av om det er gjort personskade eller tingsskade.

I forarbeidene er forsikringsdekning nevnt som et eksempel. Hvis det foreligger en forsikringsavtale som dekker det ansvaret som barnet eller ungdommen kan få, er det lettere å konstatere at erstatningsansvar er rimelig.